Fire anbefalinger: Ikke helt shoegaze

Da ”The scene that celebrates itself“, kanskje oftere omtalt som den første bølgen med shoegaze, gikk under, ble flere av de største bandene innen bevegelsen med skipet ned. Men det finnes også flere eksempler på band som gjenoppfant seg selv og nådde høyder de ikke hadde vært i nærheten av tidligere. De mest kjente er nok The Verve og Blur. 

Her er 4 andre plater fra band som også fortsatte etter shoegazens “død”.

Swervedriver – Ejector Seat Reservation

Swervedriver ble kanskje noe misvisende kategorisert som shoegaze kun fordi de vanket i de samme miljøene. De hadde derimot en mye tyngre sound, og minner vel så mye om band som Spoon, Silverfish, Screaming Trees og Milk. Ejector Seat Reservation er alt-rock av ypperste sort, og jeg vil anbefale alle å sjekke ut for eksempel tittellåta.

Chapterhouse – Blood Music

Chapterhouse er sammen med for eksempel Bowery Electric et band som utviklet seg i retning trip hop, med trommemaskiner og manipulering av opptak, samtidig som de tok vare på det drømmende og flytende som også var tilstede på den mer gitardrevne førsteplata Whirlpool. De ble kanskje aldri Portishead eller Massive Attack, men er definitivt verdt å sjekke ut.


The Boo Radleys – Wake Up!

Boo Radleys tok samme rute som Ride, Blur og Verve, og ga med plata Wake Up! ut en råsterk britpop-plate som ble en større suksess enn noe de hadde gitt ut tidligere. Låtskriver Martin Carr har selv sagt at han mislikte de fleste andre bandene i sin samtid, og hadde lite til overs for medieskapte trender som britpop. Uansett, plata står igjen som en slags outsider-klassiker innen sjangeren.

Slowdive – Pygmalion

Slowdive har i ettertid blitt en av de tre store innen sjangeren, til tross for at de ble slaktet i sin samtid. Melody Maker skrev om plata Souvlaki ”This record is a soulless void […] I would rather drown choking in a bath full of porridge than ever listen to it again”. Pygmalion derimot er på ingen måte en vegg av støy. Det er en nedstemt, meditativ plate som minner mer om Talk Talk enn Jesus And Mary Chain, og er definitivt en undervurdert post-rockperle.